Sammenlikningsparadokset

Et paradoks er noe som kan virke selvmotsigende, kan kollidere med sunn fornuft, men likevel være sant.

For et par-tre år siden fikk jeg et tilsynelatende enkelt råd som for meg opplevdes slik. Det viste seg å være vanskeligere å gjøre enn å si, som så mye annet. Men likevel både mulig og virkningsfullt.

Å sammenlikne seg med seg selv er en vanlig mekanisme for å måle utvikling og forbedring. I alle fall som mosjonist. Men også i bredere forstand; det å klare noe man ikke har klart før er en god kilde til mestringsfølelse for de fleste. Det er på mange måter en målestokk de fleste av oss har lett tilgjengelig, og som faller seg naturlig å bruke. Alle mine steg opp gjennom livet har hatt elementer av å måle utvikling og forbedring på denne måten.

Denne målemekanismen lå latent i meg også da livet etter kreft tok til, og erkjennelsen av at jeg ikke klarte det samme som før sakte, men sikkert ble tydeligere og tydeligere. Jeg klarte ikke å slutte med å sammenlikne meg med meg selv i samme tempo som jeg oppdaget at jeg var en annen versjon av meg selv. Resultatet var sorg. Sorg over tapet av den jeg en gang var, det jeg da kunne være med på og orket å gjøre. Og den jeg var blitt.

Nå er det lett å se at noe av det lureste jeg har gjort, er å slutte å sammenlikne Lasse etter kreft med Lasse før kreft. For øvrig en veldig urettferdig sammenlikning!

En av de tingene som skulle til, var Marit. Marit møtte jeg på et av mine opphold på Montebellosenteret. Hun fortalte at noe av det som fungerte for henne, var å gjøre noe annet enn det hun gjorde før kreften. Begynne med noe nytt, der alt grunnlag for sammenlikning med deg selv opparbeides av den versjonen av deg selv du er nå. Det er derfor jeg driver med jogging og er å finne i motbakken med staver, SKO som endret livet — Kreftkompasset butikk – sånt drev jeg ikke med før!

Paradokset er at det var da jeg sluttet å sammenlikne meg selv (etter kreft) med meg selv (før kreft) at forbedringen virkelig kom. Både fysisk og mentalt. Jeg er mer klar for å prøve ting jeg ikke har gjort før enn jeg noen gang har vært.

Takk, Marit.