Work/life-balance – og medarbeidersamtaler

Work/life-balance. Et mål for mange av oss. Ofte enkelt å si. Ikke alltid så enkelt å gjennomføre i praksis. Det synes i alle fall jeg.

For hva gjør jeg, når det egentlig fortsatt er tre timer igjen av arbeidsdagen, hjernetåka ligger tykk bak netthinnen og all erfaring tilsier at nå, nå er det ikke så mye mer å hente ut av dette hode?

Noe av det jeg synes er vanskelig, nå fire år etter at jeg ble kreftfrisk, er å holde "saken" varm. "Saken" er i denne sammenheng de hensyn senvirkningene etter kreften medfører at jeg må ta i hverdagen. I jobbsammenheng heter det ofte tilpasningsbehov, og er jo strengt tatt noe vi ikke vil ha – og helst ikke snakke høyt om. Det er lett å tenke at slikt gjør en mindre attraktiv.

Jeg har forsøkt å snu litt på flisa. Fatiguen gjør at jeg trenger vern mot støy. Samtidig må jeg ha energi nok til lettere fysisk aktivitet i hverdagen – det gjør fatiguen mindre fremtredende, og at jeg tåler mer støy. Men dagene er jo ulike, og terskelen for når fatiguen slår inn, når det er for sent å finne ro, og når trening letter hjernetåka varierer. Det er jo egentlig et aldri så lite forskningsprosjekt å finne ut av hvor disse grensene går, og å omsette funnene til noe jeg og mine omgivelser (og arbeidsgiver) kan forholde oss til med nogen lunde grad av forutsigbarhet.

Så derfor har jeg blitt forsker. Jeg driver med erfaringsbasert forskning, på meg selv. Dette er utviklingsarbeid, av meg selv. Og det er jo noe som ofte er velkomment på jobb. Hos oss er slikt også en del av de årlige medarbeidersamtalene, der vi bl.a. skal formulere et (eller flere) personlige utviklingsmål.

Det har vist seg at en god balanse mellom jobb og livet ellers er en grunnleggende forutsetning for den arbeidskapasitet jeg har, og kommer til å ha fremover. I år (2026) ble dette personlige utviklingsmålet formulert slik:
Det har vist seg gjennom de siste fire årene at det er en forutsetning for min arbeidsevne at kreftens senvirkninger hensyntas løpende - både i arbeidssammenheng og i mitt privatliv. Jeg får jo stadig mer erfaring og kompetanse på området, og grenser testes og skyves på jevnlig - noe som av og til medfører at jeg møter "småvegger" som må håndteres. Det er et personlig mål å sikre en stabilitet som muliggjør forutsigbarhet både i yrkesdeltakelse og livet ellers, og å klare å håndtere de svingninger som evt. oppstår.

Min sjef er helt enig i at dette er et passende personlig utviklingsmål. At det formuleres i formell medarbeidersammenheng betyr to ting for meg: For det første er jeg sikker på at vi har en årlig anledning til å snakke litt mer nøye gjennom hvordan senvirkningene opptrer og hva som skal til for at jeg fortsatt kan jobbe (fullt). For det andre er det lettere for meg å si 'i dag har jeg møtt en vegg, jeg drar hjem og prøver å fortsette arbeidsdagen etter den lufteturen'.