Bruksanvisning / brukerveiledning for Miriam
For straks 14 år siden ble jeg skikkelig alvorlig kreftsyk. Det var type fjerde stadium, med spredning til mange vitale organer, jeg skulle vært død.
Det har dere hørt mange ganger før.
Same old story.
Jeg måtte igjennom en sinnsyk cellegiftbehandling med 4 små barn på slep fra alder 0 år til 7 år.
For 13 år siden ble jeg erklært kreftfri og jeg, som alle andre som har hatt kreft trodde at jeg skulle tilbake til livet jeg kjente.
Oppriktig så trodde jeg at det var som en penicillinkur, at cellegiften skulle kurere kreften og at livet skulle fortsette som om ingenting var skjedd.
Men merket jo tidlig i kreftbehandlingen at slik så det ikke ut.
Da jeg sensommeren 2012 ble utskrevet fra Radiumhospitalet og skulle få kroppen min tilbake, kroppen som hadde vært til eie hos sykepleierne og legene, kunne jeg ønske at det fulgte med en bruksanvisning til den heilt ødelagte kroppen og psyken jeg hadde.
Hva skjedde nå?
I tillegg til alt jeg slet med selv av skikkelige traumer og senskader, skulle jeg være mamma til 4 små krabater i sine beste aldre.
Når det er sagt, så skal jeg innrømme det: De er ikke små krabater lenger, men de er fire fantastiske unge voksne som har vokst opp, men for alltid vil trenge den beste utgaven av mammaen sin, og som trenger den energien jeg har.
Uansett, 2012.
Jeg var revnet, familielivet var knust.
10 år med sorg, tristhet og depressive følelser.
utilstrekkelighet, en følelse av ekstrem mindreverd, skam med store bokstaver og skuffelser!
Listen er uendelig lang.
10 år der det eneste jeg fokuserte på var det jeg ikke kunne lenger her i livet mitt.
Alt som kreften hadde tatt fra meg.
Jeg strakk ikke til og kunne ikke bidra til meg selv og samfunnet ellers.
Jeg følte meg svært usikker på meg selv og lite elskbar.
Det er ikke lett å flytte fokus når en blir rammet av noe så sinnsykt alvorlig i livet.
Det er rett og slett beintøft.
Men jeg klarte det, tror jeg (klem til meg selv)!
Det første jeg bestemte meg for var at uansett dagsform og vær, var å gå morgenrunden ( Ja, jeg vet at det høres veldig lett ut, men det er det ikke)
En stor grunn til at det har vært mulig for meg å gjennomføre, er fordi jeg bor rett i naturen.
Da jeg begynte med dette, fikk jeg en svært viktig rutine for meg selv i hverdagen min.
Til mannen sin frustasjon har vekkekokka ringt hver dag kl 07.00 siden jeg bestemte meg for dette selv om det er helg, selv om det er ferie.
Jeg må stå opp til livet å la kroppen få stillhet og noen timer til og komme i gang.
Jeg måtte på dette tidspunktet flytte fokus til det jeg kunne i stedet for det jeg ikke kunne, hvis ikke hadde jeg ikke vært der jeg er i dag.
For meg og min kropp handler det om å ikke gi koppen påkjenninger fysisk, kognitivt og mentalt.
Da sier det stopp.
Men livet skjer selvsagt innimellom og tar ikke hensyn til meg.
Så det handler om å leve sakte og ikke presse kroppen slik som friske folk som ikke har kreft kan.
Jeg kan ikke jogge, men jeg kan gå to runder til dagen, i mitt tempo.
Jeg kan ikke reise på chartertur, New York eller Paris, men jeg kan feks reise til et nokså roligere sted i Italia eller at annet sted.
I steden for å ta offentlig transport på reise, tar jeg taxi.
Jeg kan ikke treffe mennesker 7 dager i uken, men kanskje en eller kanskje to, helst med en mellomdag imellom til å hente meg inn.
Jeg kan invitere til sommerfest (sånn bucket list- ting) men jeg må gjøre det enkelt, ingen matservering.
Etter mange år kan jeg og familien slippe å sitte alene på nyttårsaften, vi kan være sammen med folk. Men når det er vår tur til å åpne huset, blir det take away, ellers hadde det ikke vært gjennomførbart for meg.
Kjenner jeg at kroppen er tom, kan jeg likevel invitere utflyttede unger hjem på middag, jeg kan bestille pizza.
Jeg kan ikke være med når familien spiller brettspill, men jeg kan ligge/sitte på sofaen i nærheten for å kjenne på tilhørigheten.
Jeg kan ikke ukeshandle, men jeg kan skrive lista klart til mannen.
Jeg kan ikke vaske hele huset, men jeg kan ta det ene lille badet, da har jeg bidratt.
Jeg kan helst ikke høytrykkspyle, men jeg kan spyle med den lette vannslangen.
Jeg kan klippe gresset, men hvile etterpå.
Jeg orker ikke vaske gulvene,
eller jeg kan vaske noen gulv, men da er er det jeg gjør den dagen, så da setter jeg heller på det beste hjelpemiddelet, den elektriske støvsugeren, der er det mye spart energi.
Jeg kan ikke gå til prekestolen, men jeg kan gå opp på min lille store fjelltopp her på bygda.
Jeg kan ikke vinterbade 7 ganger i uken, men jeg kan vinterbade 1 gang i måneden.
Jeg kan ikke jobbe, men jeg kan være den beste utgaven av meg som mamma, kone og datter.
Jeg kan ikke jobbe, men jeg kan stå opp om morgenen, ha en stille morgen, gå runden, hvile, brette klær, lage middag og kunne være den beste utgaven av meg selv, med etterpålivet på slep.
Jeg kan ikke trene muskler på treningssenter, men jeg kan klare å bære kleskurven opp i andre etasje (smilefjes)
Jeg har bestemt meg for at når jeg blir gammel, skal jeg kunne se tilbake på livet å tenke at jeg levde, tross alt som er og ikke er.
Jeg skal være glad, mest glad.
Selv om det er tyngre perioder.
Jeg skal jeg absolutt ikke bare male glansbilde over #etterpålivet mitt.
Det er jo enkelte ting innimellom her i livet mitt,ø som jeg må holde for meg selv, som preger livet mitt.
Mine dager svinger slik som alle sine dager gjør. Min dag svinger mye i løpet av en dag, så å svare på hvordan jeg har det er alltid vanskelig.
Klisjeen som jeg alltid sier, kreften har tatt i fra meg mye, den har tatt fra meg blant annet arbeidsevnen, men min verdi ligger ikke i den.
Kreften som jeg fikk, som legene reddet meg fra tok nesten fra meg livet, men kreften skal ikke få ta fra meg det livet jeg ble ble reddet til.
Det handler om å finne lykken i de små tingene.
Jeg fikk denne bonusreisen, ekstrautgaven og dette livet skal jeg leve fullt ut, med #etterpålivet på slep på den måten som gjør meg lykkelig.
Jeg prøver å le masse og sette pris på alt det fine rundt meg.
Husk du som leser dette, vi skal aldri sammenligne oss.
Dette er meg, dette er min kreftreise.
Livet
Ville bare dele♥️