Når frykten setter seg

Dette er noe av det vanskeligste å forstå, midt i et liv som går videre.

Hverdagen ruller, jeg trener, jeg ler, jeg planlegger ting.
Sykdomsperioden føles på mange måter som et annet liv — og innimellom klarer jeg nesten å glemme den.
Nesten.

Og så kommer de små øyeblikkene.

Når barna spør:
«Hvor skal du?»
«Når kommer du hjem?»
«Kan du være her litt til?»
«Jeg vil ikke at du skal dra.»

De begynner jo å bli store, selvstendige og trygge.
Så hvorfor all denne engstelsen?
Hva er det de kjenner på som ikke jeg alltid husker?

Og da kommer det til meg.
Det treffer meg alltid i magen.

Selv om tiden går — så har de med seg noen minner og en frykt som kan sitte i kroppen. Det kan oppstå noen katastrofetanker.
Barn som har opplevd en alvorlig syk forelder, trenger kanskje litt ekstra forutsigbarhet og forståelse.

Det gjør vondt å kjenne på at min historie også har blitt en del av deres.
Men samtidig er det en påminnelse om hvor sterke de er, og hvor mye barn også lærer om å håndtere vanskelige følelser.
Og hvor dyrebar denne hverdagen faktisk er. VI må ta godt vare på hverandre.

Jeg øver meg på å være tålmodig, og jeg øver meg på å forstå. Noen ganger kan jeg bli frustrert, og jeg kan glemme.
Og jeg øver meg på å huske at selv om jeg er frisk — så trenger de fortsatt å vite at jeg kommer tilbake. At jeg er her og at jeg ikke skal forsvinne.

Kanskje noen andre som kjenner deg igjen?