Har vært på hyttetur i helgen

Formen er svært dårlig for tiden.
#etterpålivetkroppen, en nesten daglig følelse av en heftig influensa samt en følelse av symptomer som er sammenlignbare med overgangsalder, det er livet det.

Livet i 13 år.
Hver dag.
Noen dager mindre symptomer, noen dager nesten ikke symptomer og noen dager sinnsykt heftige symptomer.
Så finner jeg stadig på å presse kroppen ut på en runde rundt bygda mens jeg er i symptomalarm «Er dette så lurt sier H?»
«Nei, men jeg har lyst sier jeg» 
Jeg er sjefen, kroppen får ikke bestemme tenker jeg.
Jeg er sta.
Men jeg vet jo innerst inne at det er kroppen som er sjefen i #etterpålivet og det hater jeg.
Jeg har aldri likt når noen bestemmer over meg.
Jeg går denne turen for jeg ønsker det så veldig, holde kroppen min i bevegelse, for det er nemlig også viktig.
Jeg vet også at jeg lever med denne skaden/ symptomene/ sykdommen, denne tilstanden i ingenmannsland og at jeg må gjøre ting selv om jeg er dårlig, hvis ikke hadde jeg ikke hatt noe liv.
Alt jeg gjør er med #etterpålivet  på slep.
Frisk luft, gå, føle meg litt sprek ei kort stund selv om jeg absolutt ikke kjenner meg sprek der jeg går. 
Treffe noen folk, slå av en liten prat.
Utenom mine vanlige runder går jeg rundt byga noen dager i uken.
Det er nemlig noe nytt jeg har begynt å presse kroppen til.
Lurt? ikke lurt? Jeg vet at det ikke er lurt.
Så kan jeg også finne jeg på å gå ut på livet, selv om kroppen 2 timer før ligger i helspenn å roper «stopp» 
Så finner jeg på å dra på sosial hyttetur selv om ettermiddagen før orker jeg ikke åpne munnen mellom byen og bygda å føre en samtale med H.
Ingen muskler i ansiktet orker bevege seg.
Det er skummelt.
Det er ekkelt.
Men jeg drar på den hytteturen, later som jeg er frisk som de andre og skjuler hva jeg kjenner på i kroppen min.
Alt dette, et sterkt «bevis» på hvor svak kroppen min igrunnen er selv om jeg daglig har mine sprell der jeg leker at jeg er bedre enn jeg er.
Så sier det pang.
Alt dette som ingen kan se, som bare jeg kjenner på og som jeg tier om.
Jeg tier for at jeg vil ikke være alt dette jeg deler nå, jeg vil bare være frisk.
Fuck alt som har med kreft og gjøre.
Selv om jeg ikke har kreft, så har alt dette ALT med kreften og gjøre.
Overgang sommer til høst er alltid symptomforverring hos meg.
Jeg har ikke peiling hvorfor.
Jeg venter på vinter, frost og klarvær, jeg venter på vår og sommer da er det som om kroppen roer seg igjen en liten smule, når været er litt stabilt.
Livet
Livet etter kreft.