Med traumer i kroppen danser jeg meg fri

Jeg har kjent på frykt i livet, men aldri så mye som da jeg våknet opp etter koma og trodde legene var svartøyde demoner som skulle drepe meg.

La meg gi deg litt kontekst. Ett år inn i cellegiftbehandlingen blir det komplikasjoner. Jeg må haste operere vekk tykktarmen og legge inn en illiostomi. Det går skikkelig galt, før det blir litt bedre igjen. For å tåle påkjenningene blir kroppen min lagt i kunstig koma i to uker. Mens kroppen og helsepersonell gjør det de kan for at jeg skal overleve, spiller hjernen av tidenes horrorfilm.

Å måtte lære å gå på nytt, samtidig som jeg måtte overbevise hjernen min om at legene ikke var demoner som ville drepe meg, var mildt sagt utfordrende. Marerittene hadde satt seg i kroppen som faktiske hendelser. Det tok ikke så lang tid før jeg forstod hva som var ekte. Men kroppen brukte lengre tid på å forstå. Hele kroppen spente seg når de kom inn på rommet mitt på sykehuset. Hard knute i mage og bryst. Nattevakten måtte introdusere seg på kvelden, sånn at hjernen min ikke fikk for stort sjokk, når de kom inn på rommet mitt på natta. For marerittene fortsatte i lang tid. Fortsatt er det best at samboer sover på et annet rom 10 år etter. Kroppen husker i lang tid! Spesielt siden den ikke fikk mulighet til å prosessere/bearbeide før nye traumer la seg oppå.

Tok meg flere år etter endt behandling før jeg forstod alt som hadde skjedd meg. Virkelig se de små traumene under det store. Ta alt innover meg. Alt jeg har måtte tåle. Jeg kastet opp etter psykologtimen som virkelig fikk meg til å se under overflaten. Da kunne endelig jobben med å klare å gi omsorg til de sidene av meg som bare hadde ”stått i det” starte.

Det er vanskelig
å ha det vanskelig,
når jeg har hatt det vanskeligere.

PTSD er ikke bare å få ubehagelige flashback som kan komme i tide og utide. Det er frykt og angst som kan ta bolig i hele deg. Frykt og angst som sprer seg utover, og til alt som potensielt kan ha et snev av fare ved seg. Mamma rollen får kjørt seg, for å si det sånn. Graviditet og hormoner var å helle bensin på bålet.

Hele tiden skvette av bråe bevegelser eller høye lyder. Å man skvetter med hele seg. Kroppen tror den skal bli røsket vekk og kastet inn i noe ekstremt ubehagelig. Det er energikrevende å ha et nervesystem som veksler mellom kamp, flukt, frys og please hele tiden. Man kan bli så i minus i energi at man mister den man egentlig er. Den man ønsker å være. Og blir en sur kjerring, som blir kort og puster tungt gjennom nesa. Som om lufta jeg blåser ut av nesa kan blåse bort det som trigget nervesystemet.

Det jeg ikke så komme, var frykt for stikkontakter, ovner, plater, lys og andre ting som potensielt kunne være en risiko for at huset brant ned. Helseangsten ga mer mening.

Jeg måtte øve meg på å gå ut døra igjen og igjen og igjen. Det er skikkelig vanskelig å skille mellom når strikken er strukket for langt, eller når det er angsten jeg må jobbe meg igjennom. Jeg evaluerer hele tiden om jeg unngår noe på grunn av en overdreven frykt. Overtaler hjernen min til at det er trygt å gjennomføre det jeg frykter. Fysisk gjennomfører det som føles ubehagelig. Jeg kommer meg ut av døra ved å si «det er helt OK hvis alt brenner ned. Så lenge Lilly er ute av huset». Eller få samboer til å bekrefte at alt er trygt. Ved å si ordne tydelig. «Alt er trygt».
Det er lettere sagt enn følt.
Men jo mer jeg og andre sier det, jo mer klarer hjernen å stille seg om.

Jeg må velge å være modig ofte.

En gang hoppet jeg i strikk
160 meter over en vill elv i Nepal.
I disse dager krever det mer
sats og mot til å bare
være meg selv.

PTSD kan også skru smertenivået betraktelig opp. Og smerter kan øke frykten. En ond spiral. Så da blir det viktig å kartlegge. Kartlegge hva som er hva. Hva er arrvev? Hva er muskulært? Hva skjer med skjelettet? Og hva er traumer og frykt for ytterligere smerter?

Det å få prate om smertene og bearbeide traumene var og er like viktig for å bygge opp kroppen som styrking av musklene. Men veldig mange får time hos fysioterapeut før de får timen hos psykologen. Forhåpentligvis forstår de begge hvordan det henger sammen. Kropp og sinn. Avspenning, rolig pust og egenomsorg er noe som burde skje på begge kontorer etter min mening.

Jeg har heldigvis vært ekstremt heldig med mange dyktige fysioterapeuter, psykiatere, en sykehusprest og en god smertepsykolog.

Alle sier de at eksponeringsterapi er kjempe viktig. Å utsette seg selv for det man er redd for i små, kontrollerte doser. Og øke til det ikke er ubehagelig lenger. Supernatural og House TV-serier kan også være eksponeringsterapi når man frykter både svartøyde demoner og sykehus. Det kan ofte være for Heavy eksponeringsterapi når man spiller pingpong med spesialisthelsetjenesten. I perioder kan det være så mye, at det gjør vondt verre.

Med traumer i kroppen spør vi dere, leger, spesialister, fysioterapeuter og CT maskiner:

Blir du med å leke kreft, fettkul eller arrvev?

Selv hos tannlegen, skjelver og gråter jeg under behandlingen. Bildene som dukker opp i hodet når jeg er i tannlegestolen tar meg rett tilbake da jeg våknet opp fra koma.

Jeg har opparbeidet meg en trygghetsliste for kontroller og helseangst. Den inneholder en rekke punkter som kan veilede noe, når tankene tar overhånd.

Mine topp seks er:
- Snakk høyt om min frykt til min samboer, fysioterapeut, lege eller psykolog.
- Sitte litt ute før jeg går inn på sykehus eller andre legerelaterte greier jeg gruer meg til.
- Skriv ned det jeg trenger å formidle og ta det med inn til legetimen. Ellers så kan følelsene ta over rommet og timen, også får jeg ikke fram det jeg lurer på.
- Ha en premie til meg selv etter CT/MR/noe jeg gruer meg til.
- Minne meg selv på at ting blir ofte vondere og litt verre før kontroll. Alt skrus opp to hakk.
- Snakk hyggelig til meg selv, jeg trenger det nå.

Og trene opp en kropp med frykt, angst og stress kan gjøre vondt verre. Å trene og være aktiv med gode følelser er smertelindrende. Så da gikk jeg for det. Startet derfor tidlig med å danse til 3 låter, morgen og kveld. Jeg elsker å danse! Og jeg tror virkelig at dansen har reddet mitt liv, i hvert fall fått meg mer tilbake til den.

Det er nok lurt å danse litt på de dårlige dagene også.

Lysbetont trening er vanskelig å finne når man er redd og deprimert. Med dans spiller det ingen rolle hvilket humør jeg er i. Jeg prøver å sette på musikk som matcher energien/følelsen jeg har og danser med den kroppen jeg har til det. Det finnes mange studier på hvilken effekt dans kan ha på rehabiliteringen av kropp og sinn.

Lenge trodde jeg at den eneste smertefrie måten å trene på var via dans og riste seg løs. En treningsform hvor kroppen ikke er i beredskap når jeg trener. Men etter hvert som jeg ble bedre fant jeg flere aktiviteter og treningsformer som ikke gjorde så vondt. Svømming, sykling med trehjulssykkel (et hjelpemiddel), skogsturer, leke med datteren min, virkelig tørre å leke igjen, Somatic metoden, lage mat og sikkert mye annet jeg ikke kommer på nå.

Anbefaler en fantastisk liten enkel bok med fine illustrasjoner «Når traumer setter seg i kroppen» av Eva Dixen. Der fant jeg mange fine øvelser som hjelper! Og den har gitt meg en bedre forståelse av hvordan kropp og sinn henger sammen eller ikke henger sammen etter et traume. Og hva som faktisk beregnes som et traume. Eks. En alvorlig langtidssykdom kan i seg selv være et traume.

Noen ganger når jeg er skikkelig sliten og møter en utfordring, er det som jeg møter alle mine traumer på en gang i møte med utfordringen. Liten eller stor. Andre ville sikkert tenkt. Dette burde hun tåle. Men jeg har tålt så inderlig vell i lang tid, at den berømte strikken er ødelagt. I stedet må jeg bruke slitt garn som ryker ofte eller andres strikk. Det er ikke det at jeg ikke er takknemlig nok. Eller ikke har nok positiv fokus. Jeg er rett og slett overveldet av livets uransakelige veier til tider.

Gjennom ilden og opp av asken
steg føniksen.
Gjennom blod og diaré og opp av spy og galle
steg Janne Louise Larsen.

Øve, øve og Øver på å møte smertene på samme måte som jeg øver på å møte hele mitt følelsesregister, med nysgjerrighet og omtanke. Og ikke skamme meg eller ha dårlig samvittighet for alt jeg ikke får til. Tørre å ta plass i meg selv og i rommet jeg går inn i. Snakke hyggelig til meg selv. Øve, øve og øver på det fagfolk og fagbøker sier. Men siden det stadig kommer nye traumer på løpende bånd, tar denne jobben lengre tid. Kanskje blir jeg aldri 100% mindfull eller klarer helt å akseptere livet som ble. Men jeg kan ikke vente til det vonde har gått over før jeg prøver å leve videre. Så jeg danser videre på godt og på vondt.

Heldigvis vil kroppen helbrede seg, det er det den vil. Så, så lenge jeg fortsetter å leve livet så godt jeg kan, kan jeg få bedre og bedre dager. Det er hvertfall sånn det har vært fram til skrivende stund. Det blir ikke bedre av å gi opp. Eller? Jeg har gitt opp mange ganger. Det er lissom min ferie. Har blitt skikkelig god til å begynne igjen da. Det går. Starter med dansen.

Pappa sa alltid at det er farlig å leve, man kan dø av det. Min pappa døde etter en hjertetransplantasjon. Så han fikk rett. Men syns det er en fin setning som kan ufarliggjøre mange situasjoner. Prøver å ta med meg den humoren inn i angsten som dukker opp. Jeg tillater meg selv å være dødelig på en måte. Også minner det meg selv på at jeg har hatt verre dager.

Ikke for å skryte, men
det dårligste jeg har vært, er død.
Ble heldigvis bedre.

Foto: Charlotte Loraas