Deja vu’

Pang så satt vi i sykebilen igjen.
Nokså de samme kjørerutene som sist.

For 17 dager siden måtte jeg møte alle traumene mine fra kreften og 2012.
Livet skjedde i familien vår.
Denne gangen stod det heldigvis ikke om liv, men en alvorlig akutt og smertefull skade på fotballbanen.
En slik skade som i grunnen bare oppstår i trafikkulykker og ikke alene mot fotballen.
Max uflaks, slik vi har i vår familie, max uflaks.
De ordene har vi hørt før.
Det var bare å puste så dypt ned i magen jeg kunne og møte min første traume, sykebilen.
10 dager på sykehuset ventet.
Denne gangen var det han på 13 år som lå på båra og jeg ble sittende i stolen, den stolen som bilstolen hans stod i for 13 år siden.
Vi byttet rundt.
Sist vi var sammen i sykebilen var da han var 5 uker gammel, da kreften kom til meg.
En nydelig marsdag med skyfri himmel og frost var byttet ut med årets fineste sommerdag på bygda og denne ettermiddagen skulle vi kjøre  de samme kvalmende Sirevåg svigene som sist i blålys.
Vi parkerte sykebilen i garasjen på sykehuset.
Det var den samme lukten av eksos og den samme lyden av den tunge døra som ble åpnet å slengt igjen rundt ørene mine.
En lyd som har sittet igjen i 13 år.
Vi trillet inn på akutt mottaket, der gikk vi forbi rommet som jeg vi lå på for 13 år siden, der jeg brått fikk beskjed om at jeg akutt måtte slutte amme han som var 5 uker
da, som nå lå her i akutte smerter.
Deja vu.
Det rommet jeg lå dødssyk på uten at vi visste jeg var dødssyk og igrunnen bare hadde noen dager igjen å leve.
Inne på sykehuset og luktene kom tilbake.
Den harde senga, de slitte sykehus skjortene, de samme slitte toalettene.
Denne gangen var det ikke jeg som lå syk/skadet i senga, men jeg ble brått pårørende, jeg med et heftig #etterpåliv og traumer på slep.
Livet tar ingen hensyn, livet bryr seg ikke, livet skjer, det vet vi i vår familie så alt for godt 🥲

Det var bare å brette opp armene og starte en «ut av seg selv opplevelse» sammen med #etterpålivet og traumer.
Frokosttid.
Det samme firkantet brødet og syltetøyet.
Etter 10 mnd på sykehus sammen med kreften for 13 år siden så sier det stopp bare jeg kjenner lukten å ser brødet.
Jeg hater maten på sykehus og uansett hvordan jeg prøver å spise så går det ikke ned.
Lukten av kaffien blandet med sykehus/institusjon gjør meg også kvalm.
Dag to på sykehuset og det ble et sammenbrudd!
Legen og sykepleier var nok totalt lammet over reaksjonen de fikk fra oss alle tre da vi fikk beskjed om at Oslo
ville ha oss snarlig med ambulansefly til Oslo!!
Så alvorlig, flashback!
DEJA VU!
Oss tre for 13 år siden.
Den samme trekløveren.
De samme 3 ungene ble brått forlatt hjemme!
Så vondt for meg og mannen min at ord strekker ikke til.
Jeg, mannen min og minstemann i ambulansefly.
Jeg fikk en kraftig reaksjon og ble tatt ut på gangen senere på kvelden av sykepleier som spør meg alvorligt om jeg kan klare å mestrer og være med sønnen min i ambulanseflyet.
Jeg forstår godt de måtte spørre meg om det, 
men jeg visste at det skulle jeg klare for det fantes ikke noe alternativ for meg og ikke være med sønnen min i denne situasjonen, så jeg forsikret henne om at det skulle jeg klare.
Vi skulle være sammen om alt.
Vi skal være sammen om alt.
Samme ruta inn til flyplassen med sykebilen fra SUS til Sola flyplass som for 13 år siden.
Den samme porten.
Igjen den samme lyden av den tunga døra som smeller igjen med ekkoet som danser rundt inne i garasjen på
sykehuset.
Vel fremme på Sola, godt ivaretatt, masse omsorg og privatfly til Oslo.
Heldigvis, vel og merke et annet sykehus ventet på oss denne gangen,
takk gud for det.
Ullevål i steden for Radiumhospitalet.
En stor sykebil som ristet igjennom motorveien til mottaket på Ullevål.
Stor sykebil og samme risting som for 13 år siden.
Vi kom til et sykehus som ga samme følelse og  like slitt som Radiumhospitalet var den gangen.
Lukten av sykehus og Oslofolket.
Lukten av middag blandet med sykehus.
Lukten av håndsprit.
Syke folk.
Dette traff oss.
Det lukter kreft for meg.
Vi er heldige begge gangene og få komme til der ekspertene er når livet først har skjedd oss.
Jeg, mannen og minsten har vært heldige og fikk enerom på sykehuset.
Akkurat som for 13 år siden.
Det er vi sykt takknemlige for, viss ikke hadde denne situasjonen vi har vært i krevd enda mer av meg pga #etterpålivet selv om den har kreve mer enn mye nok.
Noen sykepleiere og noen leger vil vi igjen aldri glemme da de har gjorde denne opplevelsen lettere og tryggere for oss.
Sikkert for at jeg åpent, gråtfullt og hulkende var åpen og fortalte om traumene, sykdommen, senskadene og hva vi som familie bærer på.
Er rørt over forståelsen vi har møtt, det er nemlig så viktig, og bli møtt med forståelse.
Dette har tatt på, ikke bare meg, men også mannen min som pårørende som også har hatt en deja vu opplevelse for alt han bærer på etter vi sist stod i kreftkampen.

Så er det disse traumene, flashbacks og alt som måtte gjenoppleves.
Nå skal denne runden på sykehus bearbeides.
Nå skal det at vi møtte traumene våre, i kroppene vår som ble oppbrukt for livets påkjenninger i 2012 bearbeides.
Vi har ikke krefter.

Et utdrag fra min instagram:

«Nå tenker jeg at denne familien er ferdig med å teste ut sykehus i Oslo, men tenker også at vi er ferdig med å pådra oss sjeldne sykdommer og skader. Som kreftoverlever i evig beredskap venter jeg alltid på «hva det neste blir»
Nå gidder vi ikke mer neste ♥️ 
Selv om det alltid vil bli mer.
Jeg sitter her å hører på den verste lyden som finnes.
Medisinpumpa som pumper medisin.
Klikkelyden, den hørte jeg på i 10 mnd.
Over henger poser med medisin og vann som pumper inn i minsten, slike poser jeg ikke engang orker å se på sykehusserier på tv.
Lukten av sykehus, lukten av håndsprit, lukte av sykehus blandet med middag,lukten av håndsåpa som i grunnen ikke har en lukt, men som har en lukt for meg osv.
Disse dagene har jeg måtte leve i traumene mine.
MEN,
disse uke e har det vært minsten ♥️
Ungene betyr alt.
Ungene settes foran alt.
En viktig ting en ikke kan si til noe som har masse traumer og en form for ptsd.
«Det er at nå er nå, og da var da»
Kroppen glemmer ikke, sjelen glemmer ikke ♥️»

Jeg ville bare dele♥️

Livet