Hvert menneske, hver sin historie tenker jeg ♥️

Det er mye snakk om trening under kreftbehandling og livet etterpå.
Viktig og bra er det.
Før ble jeg litt provosert når jeg så store overskrifter om hvor viktig det var å holde seg sprek under behandlingen.

Hvor flinke kreftoverlevere var som gikk til den høyeste toppen i Norge liksom.
Eller sprang maraton 1 måned etter avsluttet behandling.
En måned etter avsluttet behandling lå jeg i fosterstilling, eller ikke bare en måned, noen år etterpå også.
13 år etterpå og jeg kan ikke springe maraton.
Grunnen til jeg ble provosert var for at det trigget noe i meg at jeg selv ikke hadde sjans til fysisk aktivitet.
Som om jeg ikke var flink nok til og ha kreft og leve #etterpålivet , som om jeg gjorde noe feil.
Som om jeg var svak.
Eller at disse artiklene om disse menneskene fikk folk til å forvente at slikt burde Miriam også klare.
«Miriam er svak»
Nå har jeg en god god venn som er kreftsyk og han klarer være kjempe aktiv! Han er sprekere enn meg og utenom meg selv (blunkefjes) er han den tøffeste jeg kjenner.
Når jeg ser hvor viktig den fysiske aktiviteten er for han og for hans psykiske helse i det beintøffe han står i så blir jeg så glad for hver dag når han forteller meg alt han har klart.
Fysisk aktivitet er viktig for de som klarer, men vi som ikke klarer skal heller ikke ha dårlig samvittighet for at vi ikke klarer, vi er IKKE svake.

Jeg blir også enda lei meg, trist og trigget når jeg leser om «alle» som jobber og funker som før kreften etter kreften er over.
Samtidig har jeg blitt voksen og klokere i løpet av disse 13 årene fra 28 år til 40 år og vet at vi er alle forskjellige.
Jeg har min historie og som flinke flinke leger har sagt til meg « Du Miriam, du er ikke sammenlignbar med noen andre kreftoverlevere for man overlever ikke med så mye kreft i kroppen som du hadde».
Jeg stod nesten opp igjen fra de døde og det satte sine preg.
Denne trøster jeg meg på å klapper meg selv på skulderen når jeg føler meg svak og usynlig.
Å tenker at folk vet ikke viss de driver og sammenligner meg med andre som har kreft som har en solskinnshistorie etterpå.
Når kreften flyttet inn var jeg bokstaveligtalt dødsyk,med spredning til både lunger, mildt, lever, bukvegg og skjeden.
Jeg var hardt rammet og når kreftbehandlingen startet var det bare snakk om å la sykepleiere og leger ta over kroppen min å få den frisk.
Ut av seg selv opplevelse.
Jeg var kjempesyk og det handlet om å overleve og ha noen timer på beina for ungene sin skyld.
Etter jeg var ferdig ble jeg har rammet av #etterpålivet.
Jeg har prøvd meg frem og tilbake i 13 år for å finne en rutine.
Jeg elsker å gå, jeg elsker og være ute, jeg elsker å bruke beina mine, det gir mer så sykt mye.
Da føler jeg at jeg har et innhold i livet mitt.
Noe som gir meg glede, rutine og mestring.
Nå går jeg 2 turer til dagen.
2 turer i intervaller, slik som livet mitt er etter kreften.
Livet i intervaller.
Pause aktiv, pause aktiv osv.
Jeg kan være sprek på min måte innimellom.
Ikke noen svære fjelltopper, ikke noen tunge bakker, men å gå nokså rett frem.
Har også en liten fjelltopp som friske ikke kaller fjelltopp, sønnen min kaller det for en topp.
Jeg vet å sette grenser for at turgåing skal funke for meg, så velger jeg runde ut ifra dagsformen min.
Noen dager er jeg veldig dårlig, men jeg sleper meg ut for det er så viktig for meg og det føles så godt etterpå.
Jeg har en morgenrunde for og ha den gode rutinen på morgenen (som om jeg har en tur på jobb liksom) så
har jeg en ettermiddag/kveldstur.
Jeg orker ikke «4-5 km» i strekk liksom, men deler opp på to turer i løpet av dagen.
Jeg blir ikke sprekere av å gå, jeg blir ikke sterkere i beina mine, noen dager er jeg svak, noen dager er beina skikkelig gele og melkesyre, andre dager har jeg mer å gå og da føler jeg meg sinnsykt sprek.
Pulsen stiger lett og svetten kommer med en gang, for hver tur er hard treningsøkt for kroppen min på en måte.
Tur og frisk luft er uten tvil livsnødvendig for meg og jeg hadde ikke fungert uten! Det er medisin!
Jeg er kjempe takknemlig for at jeg kommer meg ut hver dag.
Det er ingen selvfølge for meg.
Jeg tenker at hvert menneske under kreftbehandling eller i livet etterpå må finne det som funker for seg.
Det er livsnødvendig og ikke sammenligne oss med hverandre for vi er alle forskjellige.
Hvert menneske, hver sin historie.
For meg tok det et tiår og komme dit jeg er i dag med den fysiske aktiviteten jeg klarer og det andre innimellom der jeg klarer.
Så du som står på start streken ikke sammenlign deg med meg.
For meg krever det mindre energi å gå enn og lese ei bok, strikke eller noen annet som krever  kognitiv energi ♥️ ~ det er meg.

Alt i alt handler det om at hver enkel må finne ut hva som funker for seg tenker jeg ♥️

Unnskyld meg viss det er litt skrivefeil for nå hyler influensafølelsen i kroppen etter jeg har brukt mye kognitiv energi (blunkefjes).

Livet