Når uforutsigbarhetens traume sitter i kroppen

Denne uken hadde jeg sett frem til. Jeg skulle endelig få rekonstruere brystet mitt med en såkalt diep- transplantasjon. En stor operasjon jeg har ventet lenge på, både gruet og gledet meg til.

Gledet meg til følelsen av å føle meg litt mer som meg selv, at brystet ikke lenger skulle være som en hard halv kokosnøtt med et stort arr,  til mindre smerter og stramhet, til følelsen av å snart kunne klare å trekke pusten dypt uten å kjenne ubehag, til å kunne trene uten så mange begrensninger, til å kunne klare tanken på offentlig svømmehall eller å se meg selv i speilet hver dag.

Gruet meg til en ny runde med svekket kropp, ha smerter og måtte bruke tid på å komme meg igjen. Jeg var så klar for å komme ett steg videre på veien med å legge dette bak meg. For meg så er ikke «pupp bare en pupp». Det er en del av meg jeg syntes det var vanskelig å miste. Miste håret, tøff cellegift og andre endringer på kroppen har jeg forsonet meg bedre med, men manglende bryst synes jeg er vondt og vanskelig. Akkurat som det har vært en del av min identitet. Og skal vi kalle en spade for en spade, selv om den puppen har medført mye dritt- så er det ganske brutalt å miste en del av kroppen.

Takk og pris kan vi få tilbud om rekonstruksjon, dersom vi ønsker det.

Jeg ble innlagt og klargjort for operasjon. Jeg har mentalt virkelig forberedt meg på dette, fordi jeg synes det var krevende at kroppen skulle gjennomgå noe såpass omfattende på nytt. Jeg var totalt uforberedt på reaksjonen min, da jeg et halvt døgn før operasjonen satt på et legekontor på sykehuset og hørte ordene «vi har dessverre en dårlig beskjed». Jeg gråt og jeg gråt, følte meg helt desperat etter at legen skulle si at «det blir kun å vente en ekstra dag». Jeg forstår godt at hardt skadede pasienter må komme først. Jeg hikstet ut noen ord om at jeg føler meg dum over min reaksjon, fordi jeg forstår også prioriteringen, men at jeg synes det var brutalt å skulle dra derfra uten å vite noe mer om min situasjon.

Jeg måtte la det synke inn for å forstå hva som utløste en voldsom reaksjon inne på dette legekontoret. Det er traumene som sitter i kroppen, og kroppen husker så innmari godt. Traumene som alt det uforutsigbare fører til, det setter seg i kroppen. Jeg tenker ikke over det til daglig, men det blir tydelig når sånn som dette kommer kastet på. Jeg kan føle den dagen jeg fikk beskjed om at kulen i brystet ikke var kreft, men en uke etter fikk jeg kontrabeskjed om at det var kreft allikevel. Eller den dagen da jeg håpet jeg var ferdig operert, men fikk beskjed om at brystet måtte fjernes. Den dagen jeg fikk vite at den rekonstruksjonen jeg allerede hadde gjort var mislykket, og jeg måtte gjennom en diep operasjon hvis jeg skulle få et resultat som ville bli bra på meg. Det er alt dette uforutsigbare, som man stadig skal mobilisere for- det var summen av dette som utløste reaksjonen.

Jeg sitter igjen med viktigheten av å la alle disse følelsene komme, gi meg tid til å forstå hvordan alt dette setter seg i kroppen. Og jeg sitter igjen med gleden over at jeg har noen verktøy i livet mitt som gir meg den kapasiteten jeg trenger til å stå i ubehaget og smertene som det uforutsigbare gir. For uforutsigbarhet kan virkelig være en stor del av et sykdomsforløp. Og uforutsigbarhet krever mye utholdenhet både mentalt og fysisk. Ved å dele kan vi kanskje møte all denne uforutsigbarheten litt mer forberedt, og bli bevisste hvilke verktøy vi har i egen verktøykasse som kan ruste oss for nettopp det.

 Klem Susan