16 mai følelsen 🇳🇴

Selv om det er 13 år siden jeg var syk så forsvinner ikke disse følelsene.
Jeg tror disse følelsene vil ligge der for alltid.

Noen ganger kjennes det ut som disse følelsene blir kraftigere jo flere år som går.
Jeg klarer ikke beskrive hva jeg føler, men følelsen er av en knute i magen, tristhet,sorg,redsel, trygghet og takknemlighet.
Bare sykt emosjonelt og også uvirkelig hva jeg har måtte gå igjennom.
Fjernt, nært og vil jeg noen gang forstå det?
Jeg blir kanskje trist for at jeg måtte gå igjennom den fryktelig traumen i livet.
At jeg og familien min måtte gjennomgå den kreften. 
Den har tatt så mye fra oss, tatt så mye fra meg og også tatt fryktelig mye fra meg som mamma.
Disse følelsene som plutselig får plass er så intens at det kommer selvsagt noen tårer.

For 13 år siden 16 mai satt jeg og fikk cellegift mens jeg var hektet til pumpa mi.
Min følgesvenn, uvenn og også på en måte bestevenn ( siden den skulle redde livet mitt) 
Jeg satt på sengekanten på rom 338 på avdeling A3 Gyn. Kreft å spiste rundstykke med gulost og agurk.
Jeg satt på sengekanten å så ut på parkeringen som var dekket av grønne trær.
Korpsmusikken spilte 17 mai sanger på parkeringsplassen for å glede oss som var på sykehuset.
Sykehuset med så indelig mange vonde skjebner.
Der en enten blir frisk, eller må leve med sykdommen eller aldri kommer seg ut i fra.
Det er så fælt.

Det er 13 år siden kreftlegen min, aller beste Janne Kærn på Radiumhospitalet hadde trikset det til slik at jeg skulle få reise hjem til 17 mai å se ungene mine gå i tog.
Hun så meg som menneske,
som småbarnsmamma og ikke bare hun som var alvorlig kreftsyk.
Hjem skulle jeg og vi skulle reise med siste fly fra Oslo kl 23 på kvelden.
Tabletter i posen med nøye beskrivelser om hvordan jeg skulle ta tablettene som hang sammen med cellegiften jeg hadde fått.
Livsnødvendige tabletter for at enkelte organer ikke skulle svikte.
Mest nyrene.
Rett fra høydose cellegift i Norges taxien til flyplassen.
Jeg var sinnsykt kvalm, fryktelig sliten og full av vann og cellegift i kroppen der jeg nesten ikke hang sammen på flyplassen.
Jeg trykket i meg et pizzastykke på pizza Hut før vi gikk ombord i flyet.
Flyet som var forsinket pga Kristoffer Joner var forsinket.
Tålmodig en lite baby på 4 mnd i bilstolen mellom meg og mannen min på flyet som var begynt og bli inderlig vant med denne reisingen.
Kjøretid fra flyplassen til bygda tar 1 time i tillegg måtte vi vente på bagasjen, babyvogna og alt vi hadde med på vår vante tur til Radiumhospitalet.
Reisen som vi allerede var slitne av selv om den skulle pågå i lang tid fremover.
Men vi måtte jo, det var Radiumshospitalet som sammen med SUS skulle gjøre meg kreftfri.
Slikt at jeg nå feirer 17 mai 13 år etterpå.
Vi var fryktelig seint hjemme denne kvelden/ natten.
Hjemme på bygda og noen timers søvn våknet vi til 17 mai og dagen skulle feires i ordentlig cellegift hangover sammen med slekt og familie.
På byen fikk jeg noen ekstra blikk, for folk rundt visste jo at jeg var kreftsyk.

Jeg ville bare dele..
Alle disse følelsene som kommer å går.
🧡

Ønsker deg en fin 17 mai på den måten som gjør akkurat deg glad🧡

Miriam