Drømmen om å bli en mamma

Å få beskjed om at man har kreft er ganske hardt. For så å få beskjed om at medisinen som skal gjøre deg frisk, også gjør at du blir infertil. Det har jeg ikke helt ord for.

Noe inni meg sa at den sorgen måtte vente til jeg ble kreftfri. Jeg kunne ikke ha det enda hardere nå. I to og halvt år fikk det stå på hylla. Hylla var nesten hele tiden i sidesynet. Og noen ganger, når ting var skikkelig hardt, skalla jeg i hylla og lurte på om det hele var verdt det. Hva slags liv var det jeg kjempet for? Jeg var singel, flere funksjonsnedsettelser, full av sår/arr, til tider hårløs, helt hudløs og knekt. Drømmen om en familie lå bare foran meg i tusen biter. Jeg plukket opp bitene og la dem på hylla igjen, til neste gang jeg skalla.

Når jeg overlevde flytta sorgen seg fra hylla og inn i hjerterota. Jeg følte jeg så barnevogner og gravide over alt. De rundt prøvde å trøste med at det fantes alternativer. Og det var godt ment og tenkt. Men selv de alternativene føltes så langt unna at det bare var vondt. Kroppen var full av senskader jeg ikke forstod enda. Såpass at jeg var blitt ufør. Selvtilliten var på bånn for å si det sånn. Hvem vil starte en familie med dette kaoset?

Matti het han. Eller, han likte meg og ville gjerne være kjæreste med kaoset, men barn var ikke han så gira på. Så for han passet det egentlig bra at jeg ikke kunne få barn. Med store sommerfugler i magen og mengder av dopamin i hjernen ble det oss.
Og ni måneder etter ble Lilly født.

Sjokk? Ja. Redd? Livredd.
Fra testen var positivt satt angsten seg godt i brystet, magen og i store linjer opp og ned ryggen. Som om jeg var den eneste som visste hvor hardt dette kom til å bli. At all magi har sin pris. Folk sa det kom til å gå bra, uten å egentlig ha noe grunnlag for å si det. Jeg prøvde å trøste meg med at, kanskje alle mine smerter og plager på magisk vis ville forsvinne når jeg hadde et barn å fokusere på. Slik ble det ikke. Rundt meg sa alle at det var et mirakel. Leger, venner, sykepleiere, familie og andre som fikk høre om underet. Jeg for min del hadde fått livet slengt i trynet nok ganger til å tro at noe så fantastisk kom min vei. Men det gjorde hun.

En måned for tidlig kom hun. Da vannet gikk, var Matti barnevakt for sin nevø. Så jeg måtte høre med mine utleiere Helen og Alex om de kunne kjøre meg til Rikshospitalet. De hadde tatt seg noen glass, men bestilte taxi for meg og pakket en slags fødebag. Mona, Helen sin søster ble med meg i taxien. Mona var også min sykepleier på Blodsykdommer Rikshospitalet i de årene jeg var der. Så det føltes både trygt, riktig og som en sirkel som sluttet.
Pluss at min Kjersti og Pia møtte meg der. Også rakk Matti det heldigvis. Det gikk som en drøm. Fødemaskin, sa de. Veien fra infertil til fødemaskin var kort. Det VAR et under. Magisk, episk og ubeskrivelig kjærlighet.

MEN det var også veldig mange andre følelser. Jeg tror jeg hadde sjokk i over to og halvt år. Det var ikke før barnehagestart at jeg følte jeg fikk riktig oversikt på opp og ned igjen.Det var også lite avlastning å få. Litt på grunn av lite familie og venner som kunne stille opp.
Vi hadde ingen bil eller lappen til å starte med. Hun fikk barnehageplass først da hun var 2 år. Dette var under covid år. Til og med den proffe hjelpen på helsestasjonen sa «Det er hardt for mange om dagen, vi har ingenting». Og ikke minst, hvor hardt det var å spørre om mer hjelp etter å fått overveldende masse hjelp når jeg var kreftsyk. Nå burde jeg klare meg selv vel?
Dette gjorde at det stort sett bare var meg og Matti. Folk sa vi var heldig som var to da. Men jeg følte meg ikke som en kvart en gang. Og Matti vekslet mellom å være en familiemannrobot og halvt menneske. Han som ikke ville, måtte.
Og hun som virkelig ville, klarte ikke.
Og med klarte ikke mener jeg:
Amming gikk ikke. Hormoner og følelser danset tango. Angst og frykt for masse. Jeg hadde så mye smerter at halvparten var mer enn nok til å få sympati for. Som kunne eskalere av barnegråt. Tenk det. Å ha et nervesystem som ødelegger for deg når barnet ditt gråter og trenger hjelp.
Han måtte ha nattevakten hver eneste natt. Vi fant fort ut at jeg måtte hvile kroppen hele natta hvis jeg skulle ha sjans til å bidra med noe på dagen. All min energi gikk til å prøve å være så god mamma som jeg overhodet klarte.

Jeg pakker miraklet inn i teppe
jeg har heklet med mine nevropati fingre.
Hun skriker like høyt som nekrosene mine.
Vugger henne i takt med inn og ut pust øvelser
gitt av smertepsykologen.

Pusha til jeg krasjet.
Kollapset inn i fosterstilling av smerter. Både fysisk og psykisk som eskalerte hverandre.
Mirakelbarn og ødelagt mor.
Morsdag føltes som en vits. Jeg nådde ikke opp til mine egne urealistiske forventninger av hva det ville si å være en mor.
Det var fryktelig ensomt.

Å måtte hvile vekk livet.
Hvile vekk tid fra det
beste som har skjedd meg.
Det er det vondeste jeg har opplevd.
Og det sier litt.

Noen dager var det for hardt til at takknemlighet fikk skinne igjennom. Og da følte jeg meg
utakknemlig. At jeg ikke hadde rett på å føle at det var vanskelig. For hun var virkelig en drøm blitt virkelig. Han også!
Skam og den dårlige samvittigheten fikk herje fritt i hodet.
Spesielt ovenfor han. Han som hadde sin sorg over livet som ikke ble helt ble som han hadde tenkt, når han nå måtte bære oss på sine skuldre. Han var heldigvis utrolig god på akkurat det.
Noe jeg kunne bli sjalu på. Sjalu på våkenetter og oppkast på skulder. Sjalu på at han ble trygghet nummer en. Sjalu, skam, dårlig samvittighet og takknemlig herfra og til månen og tilbake igjen.

Jeg gikk for å hvile av en grunn,
men den grunnen forsvant
da jeg hørte de le, gråte, leve
på den andre siden av døra.

Barnehageplass og kunnskap var veien. Det måtte kurses, Montebello senteret, Cato senteret, Kreftkompasset, Ungkreft, Kreftforeningen, foredrag, bøker, podcaster og nysgjerrighet! her kom jeg!
Prøvde å se på de lange rehabiliteringene som Business reiser. Dette er min jobb. Jeg visste at det ville være bra for oss alle, men det var fortsatt sårt. Enda mer tid skulle disse skavankene ta fra oss.

Jeg lærte så masse. Og skritt for skritt, frem og tilbake hit og dit ble det bedre.

Kreftkompasset overtalte meg til å begynne å drømme igjen. Det var skummelt. Etter en `fokus på drømmer måned' med nettverket til Kreftkompasset, ble drømmen om å kunne hente min datter i barnehagen som en vanlig mamma tent. Uten bilsertifikat og bein som ikke fungerer i lengden, føltes drømmen langt unna. Men jeg tok kontakt med kreftkoordinator som tok kontakt med ergoterapeuter. Etter noen samtaler, testing og søknader fikk jeg el-trehjulssykkelen av hjelpemiddelsentralen. De sveiset på et feste, så vi kunne sette sykkelvognen hennes på. Ikke bare fikk jeg hentet henne i barnehagen, vi har også fått vært på mange fine turer sammen. Så utrolig takknemlig for Doningen min.

Så, Hvordan er ting i dag?
Nå sykler hun selv, og jeg må bare klare å holde følge.
Jeg klarer å gå på skogsturer med Lilly, takket være opptreningen med sykkelen min blant annet.
Jeg gruer meg ikke lenger til ferier i frykt for å ikke mestre den.
Livet er mye lettere nå som vi begge har vokst og lært masse.
Kunnskap er virkelig veien. Nå vet jeg hva traumer kan gjøre med lydoppfattelsen. Hvordan en kropp som hele tiden er i fight, flight eller freeze modus kan sette ut både seg selv og sine pårørende.
Øver fortsatt på å møte smertene og følelsene med nysgjerrighet og omtanke. Ikke lett. Men blir mindre frustrert og satt ut av dem. Nå kan jeg mer følelsesregulere, så det hele blir mindre intens.
Jeg øver meg på å tillate dualiteten i følelsene mine. Jeg er ikke utakknemlig bare fordi jeg gråter meg i søvn fordi det er vanskelig. Jeg Vet at sorg og glede kan eksistere samtidig. Jeg syns litt syns på meg selv som ikke visste alt dette når det sto på. Så mye unødvendig skam.

Jeg, Matti og Lilly er blitt skikkelig gode på å skape gode minner og drømmer sammen. Det er mye kjærlighet og latter i vår lille magiske familie.

Hva vil jeg vil med denne teksten?
Spre håp kanskje.
Det kan være mange lyspunkter i livskriser, og det kan være mye vanskelig med å leve drømmen.
Det er ikke for seint med rehabilitering etter kreft, selv etter mange år. Det finnes hjelpemidler. Hjelp. En ny vei.
Vi må holde fast ved håpet og fortsette å drømme. Klisje, men sant.

Kanskje jeg også ville minne meg selv på hvordan det var, og hvor langt jeg har kommet. Gi meg selv en skikkelig klapp på den nye skulderen. Og fortsette jobben med å bygge opp kropp og sinn for meg selv og for min nydelige datter.
Noen ganger kan det være fint å se seg tilbake for så å gå fremover.

Det hører med i historien at min far også fikk beskjed om at han mest sannsynlig ikke kunne få barn som følge av kreftbehandling. Men Her er jeg. Lever.

Min mirakelklump
Du er verdt alt!

Foto: Charlotte Loraas