Kriminell på legens anbefaling?

Jeg kommer ut av medisinskapet. Min smertelindring er medisinsk cannabis. En medisin så stigmatisert, at selv et hav av forskning ikke trer igjennom.

Det er som jeg må klekke ut av et egg med skam. Skam samfunnet med sin uvitenhet har lagt på meg.

La meg ta deg tilbake til 2015. Jeg er 24 år gammel. Ett og et halvt år inn i min heftige cellegiftbehandling for leukemi. Jeg hadde fått så store doser at det tok knekken på tykktarmen og jeg måtte haste operere den vekk. Et lite opphold i koma før jeg våknet opp med stomi og posttraumatisk stresslidelse. Intens oppbygging fra å lære å sitte igjen til en tur til postkassa med rullatoren. Og enda hadde jeg et år igjen med cellegift. Det føltes umulig. Det var umulig. Kvalmen og smertene var så intense at jeg ikke fikk i meg hverken medisiner eller mat.

Etter tips fra en annen pasient, venner og filmer fra Hollywood, tok jeg en prat med legen min på Avdeling Blodsykdommer på Rikshospitalet om cannabis. De kunne fortelle meg at jeg ikke var den eneste som hadde lurt på dette. Det var andre som hadde vært igjennom deres behandlinger og brukt cannabis for å lindre kvalme og smerte. Fordi tradisjonelle medisiner ikke hadde strekket til. De pasientene hadde tydd til ulovlig cannabis, for du må gjennom et syltynt nåløye for å få det lovlig i Norge. Selv med kreft og livet hengende i en tynn tråd.

Den kriminelle delen i det ble for meg ubetydelig. Det stod om livet mitt.

Med hjelp fra venner av venner fikk jeg prøvd om dette fungerte for meg. Det gjorde det. Jeg fikk fullført cellegiftbehandlingen og jeg la på meg de kiloene jeg hadde mistet og vel så det. Når cellegiftbehandlingen var ferdig var jeg på ingen måte frisk igjen. Kreftfri ja, men jeg satt igjen med en lang liste med senskader som premie for en vel gjennomført behandling. Skjelett som hadde smuldret opp i flere ledd og nevropati for å nevne noe. Fra legene fikk jeg utskrevet opioider for smertene, men de spilte ikke på lag med halv tarm og stomi. Jeg valgte derfor, etter en tid å trappe ned på opioidene. Abstinensene var (før inn ditt favoritt banneord).

Samtidig trappet jeg opp på cannabis. Det hjalp. Jeg kuttet ut opioidene. Ikke bare hadde det nå hjulpet på kvalmen, matlysten, abstinensene og smertene i seg selv, men jeg hadde også mindre mareritt og sov bedre. Noe som gjorde at jeg fikk mer energi til å bygge musklene mine opp igjen.

Det var full åpenhet med alle legene mine hele veien.
I 2018 henviste fastlegen min meg til smertepoliklinikken på Ullevål sykehus.

Etter utredning og samtaler med en smertepsykolog fikk jeg medisinsk cannabis på resept. Jeg kunne nå hente det på et norsk apotek, av en mann med hvit frakk som anbefalte fordamperutstyr fra nettsiden shady.no. Absurd, men det var godt å endelig få bekreftet at dette var medisin for meg. Frykten for politiets blå uniformer kunne senkes til et minimum. Som kontoen min. Det var faktisk dyrere lovlig. For meg var det verdt det, selv da apoteket brått endret prisene og det ble ytterligere 1500kr i mnd i utgifter. Selv med all usikkerhet som var rundt det. For når det kun er én lege som kan skrive ut resepten og den legen er overarbeidet, litt surrete og kronisk for sent til timene våre, var det flere ganger jeg stod utenmedisin. Dette skapte mye frustrasjon og usikkerhet. Selv da var det verdt hver krone jeg måtte hente fra sparepengene mine. For da visste jeg hver gang at det jeg fikk ikke var tuklet med (noe illegalt cannabis ofte er), hvilken dosering jeg trengte og at jeg hadde svart på hvitt at dette var medisin.

Jeg var en av de heldige som var kommet gjennom nåløyet.

På hjerteavdelingen på Ahus sa overlegen at det var supert at jeg fikk denne muligheten. Han hadde flere som kom til ham fordi de hadde bivirkninger og senskader av de vanlige smertestillende som deles ut ved kroniske smerter.

Legen på Gastromedisinsk på Ullevål sa det samme!

Legene på seneffekter på Radiumhospitalet syns også det var kjempe flott at jeg fikk disse medisinene for mine diagnoser.

Legen på Cato-senteret var enig og snakket om verdien av livskvalitet og hvor ofte folk mister seg selv til opioider.

Selv da jeg brått ble gravid (noe legene hadde sagt at umulig kunne skje på den vanlige måten etter all den cellegiften), kunne ekspertene på fødeavdelingen på Rikshospitalet og Ullevål betrygge meg med at dette var det beste alternativet for meg og barnet.

Jeg har hatt flere leger, sykepleiere, psykologer og fysioterapeuter som har fortalt meg hvor heldig jeg er som har fått dette på norske apotek.

Jeg har vært «heldig» fordi jeg har en heftig krefthistorie og lang liste med senskader å slå i bordet med.

4 år etter at jeg fikk medisinsk cannabis på resept, var vi fortsatt få som fikk det her i Norge. Noen få av dem igjen, var modige og prøvde å kjempe for våre rettigheter. Rettigheter som sier at pasienter ikke skal betale for medisiner som er gitt av sykehuset selv. Kampen førte frem, men i stedet for at dette ble til glede for pasientene, begynte de nå å miste resepten på medisinsk cannabis, meg selv inkludert. Sykehuset ville ikke betale. De pekte da på at jeg tre år tidligere hadde flyttet og nå tilhørte A-hus. Jeg fikk heller ikke resept selv om jeg kunne betale selv. Regler måtte nå følges. Jeg fikk tilbakebetalt 100 000 kr og ble kastet på dør. Uten noe alternativ, men med et Off the record «Vi forstår hvis du går den kriminelle vei» fra overlegen. Han forstod at det å reise til Nederland en gang i måneden ikke var et alternativ, siden jeg ikke hadde kapasitet hverken fysisk eller økonomisk.

Jeg ble henvist til A-hus av Ullevål, med en henvisning hvor de anbefalte medisinsk cannabis som behandling. Jeg fikk time etter et halvt år! Der stolte de hverken på Ullevål sin anbefaling eller tidligere epikriser hvor det stod at jeg reagerte dårlig på mange typer medisiner. Jeg måtte bli satt på sterkere preparater jeg ikke hadde prøvd enda først. De ga meg bivirkninger som magesmerter, hjernetåke, hodepine og suicidale tanker. Da jeg meldte i fra om disse bivirkningene, fikk jeg beskjed om å trappe opp. Hvis jeg ikke gjorde som de sa, ville jeg miste muligheten til å få tilbake den medisinen jeg visste fungerte for meg. Etter seks måneder hvor livskvaliteten var betydelig redusert, fikk jeg endelig resepten min påmedisinsk cannabis tilbake. Ett år etter jeg hadde mistet den fra Ullevål. De sa jeg var compliant og et prakteksemplar av en pasient. Jeg måtte også bekrefte flere ganger at jeg ikke hadde planer om å selge medisinen videre. Noe jeg aldri har måtte gjøre med medisiner jeg har fått tidligere som faktisk kan slå ut en elefant. Tvangsbehandling og mistenkeliggjøring var visst det som måtte til for å få riktig hjelp.

Litt lettet og utslitt trodde jeg at jeg nå kunne gjennomføre en rehabilitering etter skulderprotese operasjon med smertelindring jeg selv ønsket. Men igjen, siden det kun er en lege som kan skrive ut resepten og den må fornyes hver måned, hendte det flere ganger at jeg hadde dager uten. Fordi han var ikke rask nok til å svare, godkjenningen tok noen dager eller apoteket kunne ikke få det inn på under tre dager. Eller legen var syk! Eller på FERIE!

Stress og usikkerhet skrur absolutt smertenivået opp et par hakk. Skulle tro at de som driver en poliklinisk smerteavdeling burde vite det. Og naiv som jeg var, trodde jeg at med tålmodighet og god kommunikasjon ville systemet bli bedre.

Men i mai fikk jeg melding om at jeg ikke lenger kunne få resept på medisinsk cannabis. Igjen. Jeg fikk ingen annen grunn enn at A-hus ikke lenger skulle ha denne muligheten. Beskjeden og en kald «ringer deg om et par uker» var alt jeg fikk etter å ha purret på resepten når den ikke kom. Ingen plan eller alternativ ble diskutert eller gitt da. Over en uke etter at medisinene var gått tom, kom de med en ny behandlingsplan som var at jeg skulle få en sterk sprøyte med lokalbedøvelse i ryggen en gang i uka framover. Null hensyn til at jeg har posttraumatisk stresslidelse rettet mot sykehus, sprøyter og alt det inneholder. Noe psykologen var enig i at kunne forverre den fremgangen jeg har hatt. Spesielt når jeg nå ikke hadde noe tillit eller trygghet knyttet til den avdelingen. Mest sannsynlig ville sprøytene bare ha funket på noen av smertetypene mine, men ikke alle, ifølge forskning.

Så hvorfor får jeg ikke den medisinen de fleste leger har sagt er best for meg? Politikk, økonomi og stigma. Det er det korte svaret.

De som styrer pengene og lovene sier de vil ha mer forskning, men vegrer seg for å gi penger til mer forskning. De vil heller ikke se på forskning og studier som er gjort i mange andre land. Danmark har hatt en prøveordning siden 2018, og i 2026 blir det gjort permanent. Hva med å se dit?

At det ikke er nok evidens er bare tull. Vi vet til og med at vi har et eget system inni oss som heter det endocannabionide systemet. Det er et stort reseptorsystem som har som hovedoppgave å opprettholde den naturlige balansen i kroppen. Det er sentralt i regulering av mange viktige prosesser som angst, smerte, betennelser, stress- og immunreseponser, humør og appetitt.

Det finnes nå mange forskjellige typer medisinsk cannabis som kan hjelpe dette systemet hvis det er i ubalanse. Mange av dem gir ikke rus, men er likevel ikke lovlige i Norge. Og selv den typen som kan gi mest rus, kan ikke sammenlignes med den heftige hjernetåken mange opplever ved vanlige sterke smertestillende. Så vi er nødt til å legge vekk tanker og misoppfatninger om at pasienter ønsker dette for å ruse seg.

De siste årene har jeg via pasientgrupper og andre forumer fått flere bekreftelser på at dette er medisin som mange har hatt nytte av.

Vi er ganske mange som velger bort opioder, morfin og andre heftige greier til fordel for cannabis faktisk. Ulovlig eller lovlig. Det er ikke uten grunn.

Tenk at i vårt land er folk kriminelle fordi de ikke får medisin som har godt dokumentert effekt og lite bivirkninger. En plante vi vet har blitt brukt som medisin i over fire tusen år.

Jeg har blitt kjent med 60 år gamle kvinner som er kriminelle fordi de har leddgikt og ryggproblemer. Velger man den kriminelle vei, velger man også bort rehabiliteringssentre og andre muligheter som kan hjelpe en. Som Cato- senteret og Montebello-senteret. Et liv med stress og angst for konsekvensene.

Jeg har lest om folk som reiser til Nederland i rullestol hver måned for å hente lovlig cannabis for sine smerter. Kontoen og energien tømmes fort. Noen har tatt opp lån for å kunne ta disse turene.

Folk som har flyttet ut av landet for å kunne leve smertefrie. Jeg har også fått høre om noen som tok sitt eget liv etter å ha mistet resepten og håpet om et smertelindret liv uten bivirkninger.

Sånn kan vi ikke ha det!

Så jeg ber dere, `folket`, om hjelp. Les dere opp på forskning som faktisk finnes. Legg vekk fordommene. Se og hør oss med smerter og andre utfordringer og la oss selv få velge en medisin som gir oss best livskvalitet! Snakk med politikerne deres, legene deres, de som bestemmer, vennen din og tanta di. Fortell dem om Stopp Lidelsen for eksempel. En ideell organisasjon som jobber MOT stigma og inngrodde stier. Og FOR pasienter. Deres mål er å opprette en norsk studie og prøveordning for medisinsk cannabis, tilsvarende det Danmark gjorde allerede i 2018.

De tipset meg om Anodyne Care. En helt ny privat smerteklinikk som har spesialisert seg i kronisk smerte og kreftpasienter, og har tillatelse til å skrive ut noen typer medisinsk cannabis. Igjen fikk jeg bekreftet at det er det økonomiske det handler om, ikke at det ikke er det beste alternativet for meg. Der møtte jeg en dansk lege og en norsk lege. Og da min svenske fastlege ble med på møtet var det lagt opp til en god vits.

De prøvde først å gi meg det som hadde fungert til nå, men Statens legemiddelverk avslo resepten. Kun offentlige sykehus kan skrive ut resept på den. Noe nesten ingen får. Vi fikk godkjent resept på nesten det samme, bare at inntaksmetoden er annerledes. Etter litt prøving, feiling og tilpassing i sommer har dette fungert nesten like bra.

Jeg er lettet, men også frustrert over å måtte betale over 5000 kroner i måneden fra min lille uføretrygd. Og jeg er enda mer frustrert over at jeg må kjempe for å kunne beholde resepten og opplyse folk om noe legene syns er best for meg, for å bryte stigmaet.

Det er ingen mirakelkur. Jeg må fortsatt ha narkose når jeg opereres. Og jeg må fortsatt ta Imodium for min halve tarm. Men jeg har overrasket mange leger med at det er alt jeg har trengt av medisiner for mine mange plager. Jeg skulle ønske at disse legene og andre var modigere og stod mer opp for oss som faller mellom reglene og økonomien.

Til tross for utfordringene har jeg hatt en enorm framgang. Det har tatt tid! Men det har vært mange nye traumer underveis. Uansett. Poenget er at jeg har kommet langt!! Fra en kort tur med rullator rundt blokka til tre kilometer lang skogstur på en ekstremt god dag. Fra åskamme meg over livet som ble, til å gjøre så godt jeg kan ut av det. Jeg hadde ikke klart det uten smertelindring. Min erfaring burde ha noe å si.

Og før du sier «har du sett den serien med Harald Eia og sytepavene? De blir smertefri med tankens kraft». Ja, jeg har det og gjør det de gjør! Jeg har til og med hatt Silje som smertepsykolog. Og det er kjempe riktig og viktig, men det er ikke alle mine smerter som kan løses sånn. For å kunne ta i bruk en slik terapiform er det mange som trenger hjelp til lindring før man har kapasitet til å gjennomføre en reprogrammering av hjernen.

Jeg hviler ikke på cannabisbladene, jeg gjør jobben også. Men som den dyktige mindfullness legen Michael de Vibe sa til meg en gang «Det er vanskeligere å øve i stormen».

Så kan vi prøve å få til en endring, så ikke mange pasienter må stå i stormer alene?

Fotograf: Charlotte Loraas