Da jeg sluttet å kjempe mot kroppen min Ps: Ikke meningen å høres for positiv ut 🧡

I september er det 14 år siden jeg fikk min siste cellegiftkur og kunne kalle meg kreftfri 🧡

Den gangen gledet jeg meg enormt til å være ferdig med sykehuset. Etter lang tid med leger og sykepleiere som hadde tatt over styringen av kroppen min, lengtet jeg enormt etter å få bestemme over meg selv igjen.

Men jeg visste ikke hvor alene, utrygg og bortkommen jeg kom til å føle meg i årene som fulgte. Plutselig sto jeg uten de menneskene som hadde fått meg til å føle meg trygg gjennom den tøffeste perioden i livet mitt.

Jeg har aldri vært så frynsete, ødelagt og usikker på kroppen og sjelen min som jeg var da.

Disse 14 årene har vært preget av mye arbeid med meg selv. Ikke minst har jeg måttet lære meg å akseptere et liv som var helt annerledes enn det jeg kjente fra før. Det har vært en lang og mørk reise.

Når jeg ser tilbake nå, skjønner jeg at sorgen, skuffelsene og alle de vanskelige følelsene har vært en viktig del av veien videre. De har vært med på å forme den personen jeg er i dag.

Til deg som kanskje står på startstreken nå: For meg har dette ikke vært en enkel reise. Det kan de nærmeste rundt meg skrive under på.

Jeg har ikke færre senskader i dag enn jeg hadde for 14 år siden. Forskjellen er at jeg har lært meg å akseptere dem. Jeg lar fatigue, smerter, angst og dårlige dager få komme uten å kjempe imot hver eneste gang.

Jeg og #etterpålivet samarbeider, og har kanskje blitt det «greatest team the world has ever seen»!? Neida, ikke helt kanskje. Men vi har blitt ganske gode lagspillere.

Det høres kanskje enkelt ut, men for meg handler det om å akseptere at livet faktisk er sånn. Jeg blir ikke like overrasket lenger. Jeg blir ikke slått helt i bakken av alt kroppen min ikke tåler.

Jeg har også lært hvor viktig hvile er. Ikke som noe jeg må gjøre når jeg er utslitt, men som en nødvendighet mellom alt jeg gjør. Skal jeg få gode opplevelser, være sosial eller bruke kroppen, må jeg også gi meg selv tid til å hente meg inn igjen.

Jeg har lært hvor viktig det er å komme meg ut, få frisk luft og bruke kroppen – men i mitt tempo. Ikke i andres tempo, ikke slik jeg en gang kunne, men slik kroppen min tåler i dag. Noen dager blir det en liten tur, andre dager lengre.

Å gå mine runder er ikke det som trigger #etterpålivet mest.

Det viktigste er ikke hvor langt eller hvor fort, men at jeg lytter til kroppen og samarbeider med den i stedet for å kjempe mot den.

#etterpålivet og jeg har på mange måter smeltet sammen. Det er blitt en del av meg.

Den største friheten er at jeg ikke lenger kollapser psykisk over alt kroppen min ikke klarer, eller alt jeg går glipp av. Jeg setter tydelige grenser, tar vare på meg selv og bruker #etterpålivet på det som er best for både kroppen og sjelen min.

For meg handler aksept ikke om å gi opp. Det handler om å møte livet slik det er, og skape gode dager innenfor de rammene jeg har. Og det er faktisk en frihet i det. 🧡 I dag lever jeg med senskadene mine. Jeg lever med fatigue, smerter og andre ting, men også med mer ro, mer aksept og mer omsorg for meg selv. Det er kanskje den største seieren av dem alle.

«Jeg har mange ting å være ulykkelig for, men enda flere ting å være lykkelig for.» 🧡

Livet