Kroppen og sjelen glemmer ikke 🧡 Nå lever jeg livet legene reddet meg til

Det var denne dagen for 14 år siden livet ble før og etter kreften.
Da den versjonen av Miriam som var, på en måte døde og kom tilbake i en annen versjon 9 mnd etterpå.

I dag vil jeg dele bittelitt av dagen da jeg fikk kreftdiagnosen.
Det handler ikke om at jeg henger fast i fortiden, men kreften og traumene er med meg hver dag. Kreften er med meg hver dag pga senskadene som styrer livet mitt, og traumene jeg som kreftoverlever lever med selv om jeg ble frisk av kreften.
Det var prisen jeg måtte betale for å få leve.
Kreften ga meg en tung sekk som er stappet med mye forskjellig som jeg bærer på i dette #etterpålivet 

Hvis jeg skulle fortalt alt som skjedde disse dagene, ville dette vært et uendelig langt skriv.
Noen har hørt denne «historien» min flere ganger, men jeg driver med årlig skriveterapi på dager som denne.
Jeg vil bare dele.
Så kan du som har lyst, lese.

For 14 år siden, mars 2012, var jeg veldig syk.
Så syk at mannen min måtte vaske meg og pusse tennene på meg i sengen.
Jeg spiste ikke og klarte ikke å tilføre kroppen næring.
Det flimret foran øynene mine, jeg hostet slim.
Jeg klarte ikke å stå på beina mine, men klarte å slepe meg til legevakten hele 5-6 ganger fra slutten av februar til 14 mars, da dessverre fastlegen min var borte i permisjon.
Beskjeden fra legen på legevakten var å «vente og se», og mellom hver legevaktbesøk ble jeg bare dårligere og dårligere.
De siste gangene jeg var innom hadde jeg kronisk hvilepuls på 180-200 og nesten ikke oksygen til å snakke.
Lungene mine var uvitende fylt opp av kreft.
Dette var en ganske ille hendelse som var svært nær å ende tragisk.
Noen år etter klarte mannen min å samle krefter og sende denne saken til fylkeslegen.
Slike hendelser må sies fra om.
Papirene vi fikk lese fra notater fra legen som var på vakt var blant annet at: «pasienten sitter og gnir seg i hendene og virker panisk». 
Jeg blir rasende inni meg og tenker at hvem gjør ikke det når kroppen er full av uvitende kreft og 180 + i hvilepuls.
I tillegg samlet alle krefter for å sitte oppreist.
Hvorfor reagerte ikke legen på hvor syk jeg var?
14. mars kom vi til en ekte lege i byen vi bor i.
Det ble «slått alarm» og endelig en som så hvor alvorlig syk jeg var.
Jeg ble sendt til Stavanger universitets­sjukehus med en gang!
På en måte var dette legen som var den første brikken i å redde livet mitt, han er vi evig takknemlige for og han vet hvem han er.

Nå vil jeg fortelle bittelitt.
I dag er det 14 år siden jeg ble hasteinnlagt, og legene jobbet mot klokka for å finne ut hva som feilte meg. 
Jeg hadde visket i øret til mannen min at det nok var kreft, men han fornektet.
Masse undersøkelser hele natten til 15. mars.
De måtte også restarte hjertet mitt for å prøve å få ned pulsen.
Det funket ikke.
Natten til 15. mars grep mannen min tak i en stresset lege på gangen utenfor rommet på MIO, der han tryglet legen om at han skulle si at det ikke var kreft, men legen kunne ikke avkrefte eller bekrefte noe der han stresset avgårde.
Det ble morgenen 15. mars.
En heftig natt og enda flere undersøkelser ventet.
Jeg ble trillet inn på et lite rom på Gyn.
Der sengen jeg lå i fylte hele rommet.
Der ble det funnet en svær tumor som det ble tatt prøve av.
Friskt blod rant nedover låret mitt etter at gynokologen hadde skåret av en god bit av tumoren som skulle haste analyseres.
Jeg skrek av smerte og knuste nesten hånda til sykepleieren som var med meg.
En lege som vi husker som legen med de røde brillene, som også snakket en blanding av norsk og amerikansk, så på meg i heisen og lovet oss at i løpet av noen timer skulle de ha svart på alt.
En annen lege, en hormonlege, sprang i trappen da det plutselig gikk opp et lys for ham.
Han la sammen brikkene i puslespillet med alle symptomene mine, graviditeten og diagnosen
ble klar.

En mega sjelden kreft som de fleste leger går igjennom et helt arbeidsliv uten å møte på, var årsaken til symptombildet mitt.
Siden kreften var og er så sjelden, var det ekstremt vanskelig å finne ut av hva som feilte meg.
Ingen av legene på SUS hadde hørt om denne kreftsykdommen før, og diagnosen ble stilt i grevens tid.
Vi har i ettertid fått vite at jeg mest sannsynlig bare ville levde noen dager til.
Det var kreft i stadium 4.
Kreften hang sammen med graviditeten til vårt fjerde barn, og babyen skulle heller ikke kunne utvikle seg til et foster, men det gjorde den, og gutten vår er et levende mirakel på nå 14 år.
Foreldrene mine fikk beskjed om å reise fra Egersund til Stavanger, siden nå var det alvor og de måtte se meg før jeg ble sendt videre til Oslo.
Hjemme i barnehage og skole var tre av ungene våre i alderen 2-7 år, uvitende om at mammaen lå før døden og skulle fraktes til Oslo sammen med babyen og pappan deres.

På sykehuset
Stemningen i rommet var enda til å ta på.
Det var underlig stille, det var en skikkelig trykket stemning.
Legene var svært preget og berørte av situasjonen.
Mannen min hadde en liten, nyfødt, urolig baby i armene sine.
Legene stod med sengekanten til en døende meg og sa at jeg hadde kreft.
Mine to foreldre og en rekke leger i hvite frakker.
En lege holdt meg i hånden og vi gråt sammen.
«Jeg kan ikke dø fra ungene mine», husker jeg at jeg sa.

15. mars ble dommedagen og vendepunktet.
Det var en hurtigvoksende og sjelden kreft som vokste som ild i tørt gress på kort tid.
Den hadde fått tid til å bosette seg i flere av mine vitale organer.
Jeg var på det tidspunktet for syk til å være redd.
Men mannen min, han var kjemperedd.
20 min etter diagnosen fikk jeg første cellegift sprøyte satt i låret, kun en halv dose for en hel dose ville tatt livet av meg.
De ga meg beroligende.
En annen pasient ble tatt ut av ambulanseflyet og jeg ble hasteflydd til Oslo.
På Gardermoen ventet en svær ambulanse.
De strevde med å holde meg våken og det ble fulle blålys gjennom rush-trafikken. 
Vi var i Oslo.
Oslo som fra nå ville få en ny betydning for oss.
Vi møtte helsenorge på sitt aller beste.
Vi vil for alltid være så fryktelig takknemlige.
At de rette legene var på vakt hadde mye å si.
På Radiumhospitalet ventet legene som skulle redde livet mitt og englene i hvitt, sykepleierne.
Som skulle bli en stor del av livet vårt i de kommende månedene.
I «kjelleren» på Radiumhospitalet stod det klart et team i tilfelle lungene mine skulle kollapse, så rart å lese i journalen i ettertid hvor syk og hvor alvorlig det faktisk var.
9 mnd med heftig intensiv kreftbehandling ventet.
9 mnd med: 
Sykehus, lukten av flybensin, norgestaxi, venting, pasientreiser, usikkerhet, redsel, sorg, hvite vegger, gule vegger, sprøyter, cellegift, narkose,
isolasjon, munnbind, antibiotika, kortison, steroider, bekken, kvalmestillende,
blodpropp, blodtilførsel, lukten av gummi, lukten av håndsprit, tårer, hårtap, ensomhet og frykt
og alt innimellom linjene jeg ikke kan uttrykke.
14 år siden jeg skulle starte mitt livs forhåpentlig heftigste kamp for å få se ungene mine vokse opp.
Vi kan ikke velge hva livet gir oss.
Jeg fikk ikke noe valg, jeg måtte møte min største frykt, nemlig kreften.
14 år siden livet tok en brå vending og aldri skulle bli det samme igjen.
Kreften kom.
Kreften ødela,
kreften ga meg et annet perspektiv på livet.
Jeg har vært så ødelagt og knust et menneske kan være, men jeg har reist meg opp igjen på det nivået jeg kan🌻
Jeg prøver å embrace livet på alle mulige måter med #etterpålivet  på slep, jeg lever et liv i intervaller.
Jeg lever livet legene reddet meg til.
Jeg er flink på det.
Jeg fikk denne bonusreisen.
Jeg er veldig livsglad selv om jeg må leve
på en annen måte pga #etterpålivet 
Etter 14 år har jeg gode rutiner og vet hva kroppen min tåler og ikke tåler.
Jeg er også heldig at #etterpålivet - kroppen er med meg på tur.
Jeg går tur daglig innen min rekkevidde og det gir meg sinnsykt mye livskvalitet og ikke minst mening i hverdagen min.

 Var jeg redd?
Ja, jeg var kjemperedd.
Var jeg livredd?
Ja, jeg var livredd.
Var jeg sliten?
Ja, jeg var umenneskelig sliten.
Var jeg livredd for å dø?
Ja, jeg var livredd for å dø.
Hadde jeg lyst å gi opp?
Ja, jeg hadde kjempelyst å gi opp.
Kunne jeg ønske jeg kunne stikke av/ rømme fra hele situasjonen?
Ja, jeg kunne ønske jeg kunne stikke av, men å stikke av var og er aldri et alternativ i livet.
Jeg måtte møte det livet ga meg.
Kreften valgte meg, og den måtte jeg møte.
Livet etter kreft #etterpålivet  er en stor klisje og en merkelig tilstand ingen rundt meg kan forstå.
MEN, 14 år etterpå så kjenner jeg meg ikke
som er offer for kreften lengre.
Selv om det kan kjennes urettferdig at livet mitt ble som det ble.
Jeg kjenner meg ikke som er offer pga jeg skal miste en av mine beste venner til kreften.
Det er han som er offeret og jeg er hun som får leve.
Jeg sier til ham «unnskyld for jeg fikk leve og du må dø»

Livet 🌻