Livet jeg lever i dag er min normal.

Den der nye normalen jeg har skrevet så mye om i 13 år nå, er ikke lengre ny normal.
Det ble jo min normal for ganske lenge siden.
Gammelt nytt liksom.
Livet jeg lever i dag er min normal.

Jeg vet ikke lengre hvordan det er å leve et frisk liv.
Der energiforbruken for dagen og uka IKKE trengs å diskuteres på sengekanten.
Det er akkurat som du som leser dette som er frisk ikke vet hvordan livet mitt må leves etter jeg ble kreftsyk, frisk og syk av kreften, traumene og behandlingene♥️
I den normalen jeg lever nå synes jeg livet er fint.
Jeg streber ikke lengre etter å leve slik som de rundt meg lever og det er nok mye derfor jeg også kjenner jeg har det godt inni meg.
Jeg kan kun leve sakte slik som jeg gjør.
Jeg har ro i sjelen etter så mange år med masse uro og sorg over hvordan alt ble etter kreften.
Jeg har absolutt sluttet å forklare meg og unnskylde meg i dette #etterpålivet 
Jeg gidder ikke, orker ikke fortelle, snakke om det eller skrive om det, og med det mener jeg senskadene i livet etter kreften.
Det gir også en indre ro å slippe og bruke min dyrebare energi på å forklare meg.
Jeg er så mye mer enn #etterpålivet og kreften ♥️Jeg vil ikke bare snakke sykdom.
Jeg er meg, Miriam, og til deg som står på startstreken så kan det dessverre ta ganske mange år å finne ut av akkurat disse tingene.
Jeg lever dette #etterpålivet  for meg, og bruker energien min nøye vurdert hver eneste dag, du er sykt heldig viss jeg velger å bruke den på deg! Jeg orker å gå tur, innen min rekkevidde.
Jeg orker å være sosial innen min rekkevidde.
Så lader jeg innimellom livet, innimellom alt jeg gjør, viss ikke smeller det, fysisk, kognitivt og da også mentalt.
Det gjør meg ikke noe lengre at jeg må leve slikt som jeg gjør.
Etter jeg ble syk måtte jeg lære om meg selv på nytt, finne ut hvem jeg nå var å finne andre ting i livet som jeg anser som viktig og som gir meg livsglede.
For den store klisjeen er jo at alt får et nytt perspektiv når en har gått hånd i hånd med døden.

Jeg kan med hånden på hjerte si at det går ikke en dag der jeg ikke tenker på sorgen over og ikke kunne jobbe.
Jeg kan til og med være sjalu på mannen min innimellom ( Det vet han) 
En av den største skammen, sorgen, tunge ryggsekken og byrden jeg har kjent på i livet etter kreften så var det og bli ufør.
At kreften ødela det for meg.
Jeg har slitt sinnsykt med skammen, slitt så sinnsykt at det tok lang tid før jeg sa det til folk rundt meg, slitt så sinnsykt at jeg sa i fra meg aap for jeg ville ikke være i navsystemet.
Jeg orket ikke den byrden.
Det endte med at jeg isolerte meg skikkelig for jeg følte folk vurderte alt jeg gjorde i livet.
Men sannheten er at det er ingen oppegående mennesker som ønsker det i livet sitt og bli ufør altså.
Heldigvis kom jeg over den skammen, nå er det bare sorgen som ligger der å ulmer til tider.
Aviser skriver for tiden om oss uføre som vi er et annet folkeslag.
Uansett hvor sterk og selvsikker jeg føler meg så 
vil jeg klart si at det berører meg kjempemasse når lokalavisen stadig poster hvor mange uføre det er blitt i kommunen det siste året.
Det gir en klump i magen når jeg leser alle de «viktige» kommentarene fra « Dei me heila vede» som vi sier lokalt.
Avisene og politikere hjelper til med å se på uføre med andre øyne.
Tommel ned for det.
Vi er heilt normale mennesker.
Det eneste vi ønsker er å være friske og kunne jobbe.
Jeg håper at samfunnet etterhvert blir flinkere på å vurdere menneskers verdi i andre ting enn yrket.
At vi heller kan heie på alle disse syke som kommer seg opp av sengen hver morgen og gjør alt for og fungere i hverdagen.

Til deg som lever i #etterpålivet, husk at du er ikke sykemeldt/ ufør fra livet 🧡 

Jeg vil i dag bare si at jeg er faktisk bare fryktelig takknemlig for jeg fikk en ny sjanse her i livet og at jeg lever i dag ♥️