Et liv i balanse

En enkel overskrift. Med et litt trøblete innhold. Det er den korte oppsummeringen av det å holde en livsførsel i balanse med de senvirkninger kreftbehandlingen har gitt meg.

Av og til kommer påminnelsen om at det gjelder å øve på det hver eneste dag litt vel brått og brutalt på.

Det skjedde i forrige uke. Før sommeren sa jeg ja til å være med på et seminar, holde et lite innlegg og delta i en panelsamtale. Noe jobb-greier som jeg burde kunne, og i et format jeg tidligere syntes bare var gøy. Klart jeg fikser det! Var ikke akkurat overbevist en liten uke før seminaret, kroppen protesterte og hjernetåka lå som en tjukk grøt bare jeg forsøkt å tenke på tema og setting.

Pust med magen – forberedelser er viktig! Der gule lapper med stikkord tidligere var nok, må jeg nå skrive ned og pugge alle ting jeg har lyst til å si – og ha det ordrett på ark foran meg, slik at jeg er sikker på at jeg kan lire det av meg også om hjernetåka kommer når jeg er "in action". Uhorvelig mye arbeid for noen ganske få minutters opptreden. Og mye alt for høy puls.

Jeg har alltid vært rask i alt jeg gjør. Effektiv. Og samtidig presis. Det har vært min styrke. Når jeg kommer under press, trer gamle vaner automatisk frem. Jeg blir rask. Men nå gir det følgefeil, for det samtidige presisjonsnivået er høyst tvilsomt. Det er ganske lite behagelig å oppdage at gamle styrker ikke lenger er der. Jeg trenger at livet går saktere enn før, noen ganger er det bare fryktelig frustrerende.

For de som lurer: Det gikk bra. I alle fall bedre enn sist gang jeg prøvde det samme, for et drøyt år siden. Det vil si, jeg tror de som så meg sist gang synes det gikk bra da også. Men følelsen etterpå, og utmattelsen, var på et bedre nivå nå. Tross alt.

***

Til ettertanke: Dette er andre gang på det halvåret jeg har vært gjesteblogger hos Kreftkompasset at jeg skriver om balanse. Tredje gang om vi tar med beskrivelsen av mine knagger for hverdagsøvelse i "Tiden går – handlingsregler består!" Det er nok mer et uttrykk for hvor stor plass det å få til å leve et liv i balanse tar i hverdagen, enn at jeg liker å gjenta meg selv.

Jeg vil slå et slag for alle oss som trenger å innta livet som en liten "gå sakte"-aksjon. I den hektiske alltid påkoblede tiden vi lever i, vil jeg tro man ikke egentlig trenger å ha vært gjennom kreft for å ha godt av det! Har vi noe å lære bort her?