Som sykepleiere har vi blitt kjent med mange pasienter, pårørende og andre relasjoner til den som har fått kreft. Mange av disse møtene er sterke opplevelser som vi for alltid vil huske. Vi har fått ta del i mange triste stunder, men også mange hyggelige, morsomme og tankevekkende øyeblikk. I denne bloggen deler vi våre tanker og erfaringer som sykepleiere. Du vil også møte gjestebloggere som deler sine historier og opplevelser med oss.
Katrine Liane Eilertsen
Jeg er Katrine, snart 46 år gammel, og har en bachelor i kommunikasjon og sykepleie. Har tidligere jobbet som sykepleier ved kreftavdeling på Sykehuset Telemark, men har de siste årene jobbet som rådgiver i NAV. Trebarnsmamma, har en liten firbeint frøken og verdens snilleste samboer.
Jeg har erfart at det er stor forskjell fra å være tilskuer til alvorlig sykdom, til å selv bli deltaker. Kjent på tanker og følelser, som har vært helt fremmede. Det er litt rart å kjenne igjen vondter og ubehag, som kreftoverlevere forteller om. Det har føltes godt å speile meg gjennom likesinnede.
Jeg har hele tiden vært glad for at jeg har sykepleie kunnskapen i bunn. Den har nok gjort mer mer rustet, mindre redd og mer modig til å leve gjennom behandlingen.
En ny dag, er en ny utfordring og den griper jeg fatt i.
Janne Louise Larsen
Mitt navn er Janne. 33 år.
Jeg er absolutt mer enn kreften og senskadene mine, men her er litt om det.
Jeg fikk Akutt Lymfatisk Leukemi som 23-åring. En cellegiftbehandling som varte i 2,5 år. En del kritiske komplikasjoner underveis. Mestrer livet nå sånn passe, med senskader som PTSD, fatigue, seks ben-nekroser (høyre skulder fått protese), nevropati her og der, lyd- og lyssensitiv, tinnitus, mange forskjellige typer kroniske smerter, kronisk diaré og kronisk behov for mindfulness.
Lista over senskader er lang!
Lista over det som gir meg glede, er heldigvis mye lenger.
Her er litt fra den lista også. Jeg elsker å være med min fantastiske datter Lilly og min kjære Matti. Jeg har bra folk rundt meg som jeg liker å være med. Jeg elsker teater, dans og musikk. Trives å være i vann og ved vann. Skog og gress er balsam. Finner ro i å lage ting. Skape noe greier med fantasien og hendene.
Noe som også gir mye glede, er at jeg har fått gitt ut diktboka “Det rusler og går” med Kreftkompasset. Og nå skal jeg få lov til å blogge litt for dem. Utrolig stas.
Lasse Billington (Foto: Kreftforeningen)
Hei, jeg heter Lasse.
Jeg ble født i 1968, ble far i 1999 og fikk kreft høsten 2021. Livet og pjokken har jeg i behold, kreften ble jeg heldigvis kvitt. Det var en ganske stor svulst som satt 3 cm. inn i endetarmen. Den ble redusert med intensiv strålebehandling og deretter operert bort. Jeg ble erklært frisk på valentinsdagen i 2022.
Men jeg er jo ikke frisk som før. Jeg fikk en stomi og en dose fatigue med på kjøpet. Det siste har endret hverdagen mest. Særlig tåler jeg støy dårlig, spesielt den som kommer i form av summing fra alle kanter – slik skravling i sosiale lag og forsamlinger med flere folk alltid gjør. Hjernetåke er én av tilstandene som da plutselig dukker opp. Jeg er nok likevel en som har vært heldig, og de grep jeg har tatt virker for meg. Jeg jobber fullt, med noen tilpasninger. Og jeg tåler fysisk aktivitet ganske godt, med begrenset intensitet.
Jeg vil blogge mer om muligheter enn begrensninger. Fordi det gjør hodet mitt godt. Slik hjelper Kreftkompasset meg også lenge etter avsluttet metorskapsprogram. Jeg håper det kan være nyttig for flere, også for deg som ikke har vært like heldig som meg!
Frid Langsrud
Jeg er Frid. Jeg er fri, jeg er ferdigbehandla (sommer 2021), jeg er frisk - og jeg har nok litt fatigue…. Jeg er dypt takknemlig for livet. Det dyrebare livet som er NÅ. Før jeg ble kreftsyk var jeg også veldig glad i livet, og nå etter brystkreft, har jeg en enda dypere kontakt med takknemligheten og storheten i livet og det å leve fra min egen storhet.
Min reise med brystkreft var ganske «mild» i forhold til hva mange andre har opplevd og opplever. Allikevel kjenner jeg at jeg også har noe å bidra med, noe å dele, fordi jeg kjenner verdien av å dele – og at vi alle har vår unike historie – som er vel verdt å dele.
Jeg har alltid likt å skrive og gjennom hele denne sykdomsreisa har jeg skrevet. I tillegg har jeg brukt andre former for å uttrykke meg; stemme, bevegelse, male, musikk, foto, sang, små videosnutter… Jeg har kjent en slags «push» fra livet om å dele, men jeg har ikke helt skjønt i hvilken form, nettopp fordi det er så mange ulike uttrykk.
Susan Lalic Wiggen
Jeg heter Susan, er 45 år, mamma til to, gift og har en firbeint venn i familien også. Jeg har en bachelor i økonomi, er utdannet personlig trener og kostholdsveileder, og er sertifisert menopause coach. De siste 25 årene har jeg jobbet i ulike roller i treningsbransjen, og helse har alltid vært en stor lidenskap for meg, både fysisk og mental.
Da jeg selv ble syk, fikk jeg virkelig erfare hvor viktig det er å ta vare på helsa, ikke bare under behandling, men også i tiden etterpå. Det gjorde sterkt inntrykk på meg hvor ensomt og overveldende det kan føles, spesielt når man som kvinne kastes inn i en tidlig medisinsk overgangsalder. Det ble en game-changer i mitt liv.
Nå brenner jeg for kvinnehelse, og for at vi skal få den støtten vi trenger for å leve gode, meningsfulle liv etter kreftbehandling. Som personlig trener jobber jeg med mange kvinner i samme situasjon, og jeg ser hvor mye det betyr å dele erfaringer og kunnskap. Jeg håper mine innlegg her kan bidra til nettopp det - mer åpenhet, mer forståelse, og følelsen av at vi ikke er alene.
Ylva Bloch-Hoell
Jeg er mor til en seksåring, er utdannet førskolelærer og bor i Oslo. Da jeg var 36 år fikk jeg brystkreft, og nå som som 40-åring har jeg fått tilbakefall. Jeg har fatigue og er 60% ufør. Elsker jobben min og hadde håpet å kunne jobbe mer, men det kommer an på hvor mye denne behandlingsrunden stjeler av fungeringen min.
Miriam Hellvik
Jeg heter Miriam og er så heldig at kreftkompasset vil ha meg som gjesteblogger. I 2012 da jeg var nybakt mamma til nr 4 i søskenflokken ble jeg akutt kreftsyk. Det viste seg å være en sjelden form for kreft som går under navnet Choriocarcinoma. Flertallet av leger har aldri hørt om den, og mange sykepleiere klarte ikke uttale navnet. Da jeg ble innlagt var jeg så syk at kreften hadde fått spredt seg til lungene mine, skjeden, bukveggen, lever og milten. Jeg har fått beskjed i ettertid at jeg ville nok bare levd 1-2-3 dager til. Heldige meg midt oppi alt så responderer denne krettypen godt på cellegift og krefttypen er helbredende. Etter en bein tøff behandlingsrunde ble jeg kreftfri, men ikke frisk. Jeg er 100 % uføre den dag i dag pga fatigue og alle utfordringer den har med seg. Jeg bruker den energien jeg har til å ta vare på meg selv, mannen min og våre 4 unger. Jeg vil bruke denne bloggen til å dele gleder, oppturer , nedturer, tanker, bekymringer og utfordring med livet som kreftoverlever og i tillegg være mamma til 4 herlige fra alderen 8 til 15 år. #Reddetlivskalogsåleves